14.11.19 - 16.11.19 Fenqihu

Som allerede nevnt var vårt neste reisemål det berømte og populære området rundt Alishan. I tillegg til kjent te, gir dette området, som ligger på et gjennomsnitt på ca. 1500m, et flott grønt panorama, bambusskoger og flotte turstier.

En del av denne fantastiske opplevelsen er å kjøre den gamle Alishan Forest Railway for å komme dit. Et gammelt tog på vei fra Chiayi til fjellene, gjennom 55 tunneler og over 77 broer. Dette toget er så populært at vi ikke fikk billett tre dager før i Chiayi. I hvert fall ikke for utreisen, men heldigvis for hjemreisen. En stor del av jernbanelinjen ble ødelagt i tyfonen i 2009 og har ikke blitt gjenoppbygd siden. Siden den gang har toget bare kjørt omtrent halve avstanden til Fenqihu. Siden det virket enklere, billigere og like hyggelig for oss, bestemte vi oss for ikke å gå til Alishan selv, men å stasjonere oss i Fenqihu og ta toget tilbake derfra.

Men først tok vi bussen til Fenqihu, som heldigvis ikke var fullt så eventyrlig som noen av rapportene beskriver. Vi ankom like etter 5 på nesten 1400m og ble overrasket over de lave temperaturene og måtte først pakke ut de lange klærne våre. Så ble det en kort spasertur gjennom landsbyen, selv om det allerede var mørkt og på en eller annen måte veldig øde. Det har allerede blitt klart at dette stedet er veldig rettet mot dagsturisme. Vi så etter en åpen restaurant for å spise middag og trakk oss så tilbake til rommet vårt, som forresten hadde hatt et vindu igjen i evigheter og ikke bare et vindu, selv en liten balkong og i tillegg til den behagelige friske luften, var temperaturen var så fin uten klimaanlegg at vi kunne kose oss i våre separate tepper.

Dagen etter våknet vi ganske tidlig av dagslys og rundt klokken 9 la vi ut på vår planlagte fottur. Den historiske stien ble planlagt fra Fenqihu til Ruili, en landsby 7 km unna. Denne avstanden hørtes lett ut for oss, selv om det var klart at vi måtte gå samme rute tilbake, siden det ikke går buss fra Ruili til Fenqihu. Vi hadde også lest at det tar 2-3 timer hver vei. Vi var imidlertid ikke helt forberedt på det som ventet oss der. Men la oss starte med begynnelsen. Så vi begynte å gå komfortabelt og var forberedt på at det gikk bratt oppover en stund, så det var omtrent de første 2 km, der vi mestret 200 høydemeter. Ganske utmattende for Lea, men gjennomførbart. Spesielt siden omgivelsene var virkelig vakre og imponerende. Vi gikk gjennom bambusskoger og deler av regnskogen.

Vi passerte også et sted hvor nylig kuttet bambus ble tatt bort.

De påfølgende 2km var da veldig hyggelige med tanke på stigning før det startet 3km bratt og vi mener å gå BRATT ned for å komme de 500 meterne ned til Ruili.

Vi, som dessverre allerede hadde i bakhodet at vi måtte opp dit igjen, holdt tappert ut. Knærne våre ble mer og mer skjelve med tiden, til slutt passerte vi vakre temarker og nådde til slutt begynnelsen og slutten av stien.

Det viste seg at den faktiske landsbyen Ruili fortsatt var 1,5 km unna. Siden vi allerede hadde trengt 3,5 timer på denne delen av veien og vi bare kunne forestille oss hvor lang tid det ville ta oss tilbake, bestemte vi oss for å ikke gå til landsbyen også. Til stor irritasjon i magen, for da hadde vi ikke spist noe. Så vi delte müslibaren vi hadde med oss, kranglet kort om vi ikke skulle prøve å stoppe tilbake og begynte så den strabasiøse oppstigningen. Det som fulgte var sannsynligvis noe av det mest utmattende vi noen gang har gjort. Vi er vant til å gå lange avstander i mer eller mindre flatt terreng, men oppover og så bratt og så lenge... vi forbannet oss ganske mye. Selv om Mathias er montøren av oss to, var det en kamp for ham også og Lea var veldig nærme tårene flere ganger. Da vi endelig klarte den klatringen... Jeg vet ikke hvor lang tid det tok oss, det begynte allerede å bli mørkt og vi kom inn i tåken, som ga skogen en virkelig god stemning.

Dessverre var energien allerede helt borte og vi kunne ikke nyte det lenger. Kneet til Lea led mye av den lange nedturen og så var hvert skritt en kamp igjen, spesielt de siste 2km, som så logisk nok førte ned igjen og da også over røtter og ujevne steiner, hadde alt igjen. Men vi trodde det knapt, vi klarte det. De såre musklene ville følge oss i noen dager til. Etter en velfortjent middag og en varm dusj falt vi helt utslitte i seng.

Dagen etter var den berømte togturen, men bare på ettermiddagen. Så vi ruslet eller løp gjennom bygda med såre muskler og opplevde den i all sin prakt, proppet med mennesker. Her og der fant vi likevel et stille hjørne. Til lunsj spanderte vi en kjent matboks som før ble solgt på toget på nøyaktig samme måte. I dag er dette en annen turistattraksjon, men også veldig velsmakende.

Og så var det på tide, vi tøffet tilbake inn i dalen med tog i 2,5 timer. Utsikten var virkelig veldig fin og det var også veldig morsomt å se hvordan vi feiret dette toget. En mengde mennesker sto på hver stasjon for å se toget. Siden antall plasser er så begrenset, ser det ut til at turoperatører har en avtale som lar kundene deres kjøre en stasjon i midtgangen. Så spennende at dette hadde vært helt nødvendig, det er ikke hele greia. Men ok. For oss ble det en fin avslutning på en strevsom men vakker tur til fjells.