Vakre Firenze og hvor hyggelige gamle italienske menn faktisk er

Lørdag dro vi fra San Guilioano Terme mot Firenze.

Etter å ha vandret rundt i de egentlig veldig trange gatene på jakt etter en parkeringsplass, parkeringsplassene i flere etasjer der rett og slett er innebygd midt i bolighusene og definitivt for trange for luftslottet vårt, fant vi en fin parkeringsplass. litt utenfor allfarvei. Etter at vi hadde gått de veldig trange gatene, ble jeg veldig overrasket over at jeg ikke traff scootere, italienere eller historiske hus på veien gjennom.

Det tok ikke lang tid å gå til det vakre sentrum av Firenze. Denne gangen var vi forberedt og tok bilder av gatenavnene slik at vi ikke vandrer rundt i timevis igjen.

Vi ble helt overrasket over den vakre arkitekturen i Firenze og dens mange små, men overfylte gatemarkeder.

Vi beundret alt en stund og lette etter et fint sted på en enorm trapp med gatemusikk. Der kunne 24 grader og sol tåle. Selv om en fin gelato langt oversteg vår prisklasse. Vi hadde allerede lagt mye i et italiensk SIM-kort med tilstrekkelig datavolum.

Siden vi uten problemer fant veien tilbake til vårt gule bølgende hjem, kunne vi nyte den vakre arkitekturen og det myldrende gatebildet mye mer på vei tilbake og stoppet igjen i en liten park. Der lar vi sola skinne litt på pelsen.

Dessverre fant vi ikke et passende sted å sove for bobilen vår og derfor dro vi i retning Siena, som skulle være vårt neste store stopp.

I dag ønsket vi å ta vare på strømforsyningen vår og det ikke-lukkbare sidevinduet.

Etter noen forsøk var jeg egentlig litt desperat fordi den ene skruen ikke ville slippe døren. En italiensk bussjåfør kom og spurte: "Un poco problemi?" Jeg forklarte ham problemet med hendene og engelsk babling, som han ikke forsto, og han fikk den enorme verktøykassen sin ut av bussen. Uten videre brøt han en del av sidepanelet ut av braketten og vi fikk lukket vinduet sammen. Han sa også at jeg ikke skulle åpne vinduet så vidt i fremtiden, tenker jeg, og legge vekk verktøyene hans igjen. Etter den korte, men anstrengende reparasjonen, ga han oss to iskalde flasker med vann og alt jeg kunne si var Mile gracie.

Alt i alt er vinduet lukket igjen, den lyse solen ga oss en brunfarge og batteriene våre var fulladet igjen, og det var en utmerket dag. La oss utforske Siena i morgen og nyte utsikten over vingårdene litt til.